Skitt gjør barn smartere

Ikke bare litt syltetøy på overleppen eller litt skitt under neglene. Nei, når barna kommer hjem fra barnehagen eller skolen, kan ytterklærne nesten stå av seg selv, fordi de er dekket av inntørket gjørme. Og det hører til hverdagen å vaske dresser og vinterstøvler. Derfor er det helt normalt at barn har minst to sett med ytterklær og sko, slik at det ene kan vaskes mens det andre er i bruk.

I Skandinavia kan det nesten føles som om året bare har fem måneder: november, november, november, november, november, juni, juli, august, september, november, november, november. Det er vått og kaldt store deler av året – og det er en del av forklaringen på hvorfor barna våre så ofte blir skitne.

Det er som om mange foreldre i Skandinavia forbinder barns svarte tær, skitne ytterklær og klissete kropper med trivsel og pågangsmot. Jo mer skitne de er, jo mer har barna utforsket verden og seg selv, og jo mer har sansene og fantasien deres blitt stimulert. Det virker egentlig litt pussig når man tenker over det. Hvorfor forbinder vi skitt med trivsel?

I Skandinavia har vi en kulturell fortelling om at barn har godt av å komme seg ut og leke og få litt frisk luft. Når man er ute i mange timer, blir man også skitten. Det finnes egentlig ikke en vitenskapelig forklaring på hvorfor vi mener at det er bra å leke ute – det er bare noe vi er enige om uten å snakke om det.

Mange velger barnehage etter om barna er ute og leker i mange timer hver dag eller ikke. Vi har også mange friluftsbarnehager, hvor barna er ute i skogen hele dagen, i alle årstider – også i regn, frost og stormvær. Slike barnehager sies å gjøre barna kloke og robuste, selv om virkeligheten i en skog ofte er at barna noen ganger faktisk blir gjennomvåte og fryser. Da lærer de å hoppe for å holde varmen, får røde kinn, og så fortsetter vi voksne å holde fast ved vår idylliske idé om at frisk luft og skitt er bra for barn.

Mange barn i Norge bor i større byer tett på store veier med tung trafikk, hvor luftforurensningen setter den idylliske idéen om frisk luft i et kritisk lys. Det finnes også barn som bor ute på landet, hvor bønder bruker kjemiske sprøytemidler som heller ikke kan sies å være bra for barns luftveier. Idéen om frisk luft stammer kanskje fra en tid da mange mennesker bodde sammen på få kvadratmeter, og inneklimaet virkelig var dårlig.

Da Norge for det meste besto av bondesamfunn var det praktisk at barna lekte ute sammen med de voksne. I dag er også de aller minste babyene mye ute. I Norge er det helt vanlig at babyer sover i barnevogn fra de er nyfødte – ute i frisk luft, i all slags vær. Her er det nærmest en selvfølge at babyer får sove ute, godt pakket inn i ull og dyne, mens foreldrene følger med via babyalarm. Vognen kan stå på verandaen, i hagen eller utenfor en café. For oss virker dette helt naturlig. Vi tenker at litt frisk luft bare er bra for de små, og at de ofte sover bedre ute.

I dag har de aller fleste barn i Norge sitt eget fine rom å leke på, og vi har god plass til å leke inne med godt inneklima. Likevel holder vi fast ved idéen om frisk luft.

Det har aldri egentlig kommet noe motsvar til den kulturelle fortellingen om at barn bør leke ute, få frisk luft og bli skitne. Derfor tror vi fortsatt på det, uansett hva virkeligheten egentlig viser seg å være.

Vi kaller det også å «få løpt fra seg» når barn blir sendt ut for å leke. Barn kan ha «krutt i rumpa», som betyr at de – som små raketter – har behov for å løpe rundt, hoppe, klatre, dra på eventyr og bråke. Det gjøres best ute, særlig i barnehager og skoler hvor det rett og slett ikke er fysisk plass til den typen vill lek inne.

En barndom ute i fri luft og natur er klart noe vi leketanter setter pris på. Det finnes ingen forskning som direkte sier at møkk gjør deg smartere, men kontakt med naturlige miljøer og mikrober kan indirekte støtte helse og utvikling, som igjen kan påvirke læring & trivsel og være positivt for immunforsvaret.

Kontakt med mikrober fra miljøet (for eksempel jord og dyremiljøer) kan påvirke tarmfloraen, som igjen kommuniserer med hjernen gjennom den såkalte tarm–hjerne-aksen. Forskning tyder på at denne forbindelsen kan spille en rolle i hjernens utvikling, atferd og kognitive funksjoner.

I tillegg er det sånn at barn som tilbringer mye tid i naturen får ofte mer fysisk aktivitet, sosial lek og kreativ utforsking. Det kan bidra til bedre oppmerksomhet, læring og lavere stressnivå. Så er barna også mer læringsparate når de har dette på plass.